Bakgrunn og utviklingstrekk

Befolkninga blir eldre. Talet på eldre aukar, medan veksten i den yrkesaktive delen av befolkninga blir svakare. Fleire vil leve lenger med kroniske sjukdommar, samansette behov og behov for langvarig oppfølging.

Utviklinga vil ikkje vere lik i heile regionen. Nokre område vil få raskare aldring, svakare tilgang på arbeidskraft og større utfordringar med å halde oppe robuste fagmiljø og vaktordningar. Andre område vil ha sterkare befolkningsvekst og større press på kapasitet, areal og investeringar.

Behovsveksten vil særleg påverke fagområde med høg aldersavhengig aktivitet, som indremedisin, kreftbehandling, hjarte- og karsjukdommar, ortopedi, augesjukdommar, habilitering og rehabilitering. For psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling må behovet vurderast breiare enn demografi åleine. Sosiale forhold, samtidige lidingar, utvikling blant barn og unge, rusmiddelbruk, utanforskap og kommunal kapasitet påverkar behovet for spesialisthelsetenester.

Framskrivingar skal brukast som grunnlag for planlegging, men ikkje som ein mekanisk bestilling om meir av alt. Dei skal hjelpe Helse Vest å vurdere kva som bør førebyggjast, kva som kan løysast tidlegare, kva som kan organiserast annleis, kva som kan flyttast til andre arbeidsformer, og kva som må prioriterast høgare.

For Helse Vest betyr dette at aktivitet, kapasitet og oppgåvedeling må planleggjast ut frå realistisk tilgang på personell og økonomi, ikkje berre ut frå venta vekst i behov.

Medarbeidarane er den viktigaste ressursen i spesialisthelsetenesta. Den største langsiktige knappheita vil vere tilgang på rett kompetanse. Helse Vest kan ikkje møte framtidige behov gjennom bemanningsvekst åleine.

Det betyr at oppgåvene må løysast på nye måtar. Kompetanse må brukast meir målretta. Arbeidsprosessar må forenklast. Oppgåver må fordelast betre mellom yrkesgrupper, mellom einingar og mellom nivå i tenesta. Teknologi må innførast slik at ho faktisk frigjer tid og støttar klinisk arbeid.

Å behalde og utvikle medarbeidarar blir like viktig som å rekruttere nye. Gode fagmiljø, godt arbeidsmiljø, føreseielege arbeidstidsordningar, kompetanseutvikling og tydeleg leiing er avgjerande for kvalitet, kapasitet og gjennomføringsevne.

Personellkonsekvensar må derfor vere ein fast del av alle større prioriteringar, investeringar og utviklingsprosjekt. Nye tiltak må vurderast etter om dei kan bemannast, driftast og leiast over tid.

Helse Vest skal oppfylle sørgje-for-ansvaret innanfor dei økonomiske rammene som følgjer av statsbudsjett, føretaksmøte og oppdragsdokument. Samtidig har regionen store behov for investeringar i bygg, medisinsk-teknisk utstyr, IKT, vedlikehald, klima- og miljøtiltak og modernisering av tenestene.

Nye investeringar gir ikkje berre eingongskostnader. Dei bind kapital, personell, areal, teknologi og drift i mange år. Investeringar må derfor vurderast ut frå samla nytte, økonomisk bereevne, personellkonsekvensar, driftseffekt, klima- og miljøverknad og beredskap.

Framover vil økonomisk berekraft i større grad handle om å forvalte eksisterande ressursar betre. Nye tiltak og ny kapasitet vil krevje omprioritering, produktivitetsforbetring og betre samanheng mellom aktivitet, bemanning og økonomiske rammer.

Økonomisk langtidsplan og regional utviklingsplan må derfor hengje tett saman. Utviklingsplanen skal gi retning for kva som er viktigast. Økonomisk langtidsplan skal vise korleis utviklinga kan finansierast, prioriterast og gjennomførast.

Medisinsk utvikling gir nye moglegheiter for betre diagnostikk, behandling og oppfølging. Presisjonsmedisin, avansert bildediagnostikk, nye legemiddel, persontilpassa behandling og digital avgjerdsstøtte kan gi betre kvalitet og betre pasientutfall.

Samtidig aukar gapet mellom kva helsetenesta kan gjere, og kva det er ressursar til å tilby alle. Det gjer prioritering, metodevurdering og systematisk vurdering av nytte, ressursbruk og alvorlegheit viktigare.

Pasientane får ei meir aktiv rolle i eiga behandling. Tilgang til eigne helsedata, digital dialog, samval, heimeoppfølging og betre informasjon gir større moglegheit til medverknad. Tenestene må samtidig ta omsyn til ulik helsekompetanse, språk, funksjonsevne og digital kompetanse.

Pasient- og brukarerfaringar er ein del av kunnskapsgrunnlaget for utvikling av tenestene. Dei skal brukast til å forbetre pasientforløp, redusere uønskt variasjon og utvikle løysingar som fungerer i praksis.

Mange pasientar får gode tenester i Helse Vest. Samtidig møter for mange pasientar framleis forløp som ikkje heng godt nok saman. Dette gjeld særleg pasientar med langvarige, samansette eller samtidige behov.

Manglande samanheng kan gi venting, dobbeltarbeid, uklart ansvar, svikt i informasjonsflyt, underbehandling, overbehandling og dårlegare pasientoppleving. Det kan også gi unødig ressursbruk for både spesialisthelsetenesta, kommunane og pasientane sjølve.

Helsefellesskapa skal brukast meir systematisk til felles planlegging, prioritering og utvikling av pasientforløp. Spesialisthelsetenesta og kommunane må utvikle oppgåvedelinga saman, utan å skyve kapasitetsutfordringar over på kvarandre.

Avtalespesialistane, private ideelle institusjonar og andre private aktørar med avtale er del av den samla kapasiteten Helse Vest har ansvar for å planleggje og bruke. Dei skal inngå i regionale prioriteringar der dette gir god kvalitet, raskare tilgang og betre bruk av ressursar.

Digitalisering og ny teknologi kan gi betre kvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og betre tilgang til tenester. Digitale konsultasjonar, heimeoppfølging, automatisering, kunstig intelligens, avgjerdsstøtte og meir strukturert bruk av data kan bidra til å styrkje pasientbehandlinga og frigjere tid.

Teknologi gir likevel ikkje gevinst av seg sjølv. Gevinstane kjem først når teknologi blir innført saman med endra arbeidsprosessar, tydeleg ansvar, god opplæring og vilje til å avslutte gamle måtar å arbeide på.

Kunstig intelligens og avansert analyse vil få større betydning i diagnostikk, behandling, logistikk, planlegging og administrasjon. Innføring må byggje på god datakvalitet, personvern, informasjonstryggleik, etiske vurderingar og tydeleg ansvar for bruk og effekt.

Helse Vest må prioritere teknologi der ho gir betre kvalitet, frigjer tid, styrkjer samhandling eller gjer det mogleg å løyse oppgåver på nye måtar.

Bygg, eigedom og teknisk infrastruktur er føresetnader for trygge og gode helsetenester. Store delar av bygningsmassen må vedlikehaldast, moderniserast og tilpassast nye arbeidsformer, ny teknologi og endra pasientforløp.

Bygg bind store ressursar. Val om nybygg, ombygging, vedlikehald og arealbruk påverkar økonomi, arbeidsmiljø, energibruk, klimaavtrykk og drift i mange tiår. Byggutvikling må derfor ta utgangspunkt i framtidig tenestemodell, ikkje berre dagens aktivitet og organisering.

Klima- og miljøomsyn må inngå i ordinær styring av drift, investeringar og anskaffingar. Samtidig gir klimaendringar ny risiko for sjukehusdrifta gjennom ekstremvêr, flaum, skred, kraftig nedbør og sårbar infrastruktur.

Helse Vest må derfor styre bygg og eigedom som strategiske ressursar. Prioriteringar må balansere pasientbehov, arbeidsmiljø, økonomi, klima, teknisk tilstand, fleksibilitet og beredskap.

Helse Vest skal utvikle tenestene i ei tid med eit meir alvorleg og samansett risiko- og trusselbilete. Geopolitisk uro, cybertruslar, klimaendringar, sårbare forsyningslinjer og press på kritisk infrastruktur gjer beredskap og tryggleik til ein del av den langsiktige utviklinga.

Spesialisthelsetenesta er ein del av totalforsvaret. Helse Vest må kunne oppretthalde kritiske funksjonar ved kriser, alvorlege hendingar, langvarig belastning og krig.

Regionen er avhengig av kritisk infrastruktur som straum, vatn, avløp, ekom og IKT. Han er også avhengig av stabile forsyningar av legemiddel, medisinsk utstyr, blod, mat, forbruksvarer og kritiske leverandørtenester. Svikt i éin innsatsfaktor kan raskt påverke fleire andre.

Beredskap, tryggleik og forsyningssikkerheit må derfor vurderast i utvikling av tenester, bygg, teknologi, personell, logistikk og investeringar.