Laboratorietenester

Medisinsk biokjemi

Dette er ei grein innanfor medisinen som ved hjelp av kjemiske, fysikalske, immunologiske og genteknologiske undersøkingar av humant biologisk materiale bruker denne kunnskapen i diagnostikk, førebygging, og forløps- og behandlingskontroll av sjukdommar i den menneskelege organismen.

Medisinsk mikrobiologi

Vi deler dette vanlegvis inn i tre hovudområde:

• bakteriologi
• ​mykologi og parasittologi
• virologi og infeksjonsserologi

Molekylærbiologiske metodar har i dei seinere åra gjort sitt inntog i medisinsk mikrobiologi og har i aukande grad kome i tillegg til etablerte metodar for påvising, identifisering og bestemming av resistens.

Immunologi og transfusjonsmedisin

Dette er eit fagområde med innsikt i mekanismar i immunapparatet. Genteknologisk framstilte cytokiner og genetisk manipulering har gitt nye moglegheiter. Dette kan vise seg av stor betydning i behandlinga av autoimmune tilstander, kroniske infeksjonar og kreft, og vil bety store faglege utfordringar for spesialiteten immunologi og transfusjonsmedisin.

Pato​logi

– hjelper sjukehusavdelingar og praktiserende legar med å stille diagnosar baserte på (i hovudsak) morfologiske endringar i organ, vev og celler. Patologisk-anatomisk diagnostikk er ein førutsetnad for moderne medisinsk behandling. Dei aller fleste patologar arbeider på patologiavdelingar i sjukehus.

Det finst også nokre ganske få frittståande laboratorium. Nokre patologar er knytte til spesiell virksemd, som for eksempel rettsmedisinsk verksemd, og mange er i større eller mindre grad involvert i forsking. Spesialistar i patologi har et breitt samarbeid med allmennpraktiserande legar og dei fleste andre spesialitetar.

Obduksjonar er ei viktig arbeidsoppgåve. Dei representerer ei oppfølging og kontroll av den kliniske verksemda og bidreg til å auke rettssikkerheita ved at ein får oppklart årsaka til dødsfall.

Ein annan svært viktig oppgåve er makro- og mikroskopisk undersøking av vev og organ fjerna ved kirurgiske inngrep. Sentrale spørsmål er ofte om det føreligg kreft, kva slags t​ype kreft det er og om svulsten er fjerna heilt. Ofte er det svært små vevsbitar (biopsiar) som er fjerna, for eventuelt å setje ein diagnose.​

Kvantitativt dominerer cytologiske prøvar, der det blir gjort diagnostikk på grunnlag av utsjånaden til cellene. Ein er særleg interessert i å oppdage kreftceller eller forstadium til kreft.​

Klinisk farmakologi

– bidreg for å sikre best mogleg bruk av legemiddel og diagnostikk, førebygging og behandling av forgiftingar/misbruk av legemiddel og andre kroppsfremjande stoff. Klinisk farmakologi har betydelege tverrfaglege medisinske oppgåver.

Medisinsk genetikk

– ​er ein del av funksjonane ved større sjukehus. Den er knytt til diagnostikk og behandling av genetisk betinga tilstandar, ofte i nært samarbeid med andre. Spesialiteten har eit særleg ansvar for å ta hand om familiar med genetisk betinga tilstandar.

Nukleærmedisin

– handlar om bruken av opne radioaktive kjelder både for diagnostikk og terapi. Positronemisjonstomografi (PET) og andre tekniske nyvinningar har gjort moderne nukleærmedisin meir orientert mot faget radiologi, og avbilding med radionuklider blir ofte kombinert med morfologisk framstilling via CT, ultralyd (UL) og magnetresonanstomografi (MR).​